Reisebrev fra Egypt

Aktiv ferie, men allikevel god tid til slaraffenliv, sol og bad. Opplevelser til lands og til vanns. Sterke møter med historiske monumenter, en spennende kultur og flotte mennesker. For ikke å glemme gode matopplevelser. Er du som meg, litt Ole Brumm, og sier «ja takk» til alt dette, da er TEMAs Nilcruise «Isis – Faraoenes Egypt» virkelig å anbefale

Skuespill i flere akter

Stille glir “Nile Empress” sørover fra Luxor mot Aswan. Jeg – tilbakelent på solsengen med et glass rosé. Blikket er rettet mot elvebredden. Det slår meg: Jeg er på teater – dette er rett og slett et skuespill i flere akter på verdens flotteste scene. Hør bare:
Lekende og hoiende barn vinker til oss fra elvebredden, så tar en gruppe kvinner over scenen med dagens klesvask. En liten husklynge, en landsby. Deretter gressende kuer og vannbøfler, så skjærer det plutselig inn en robåt i venstre scenekant. Båten er fullstappet med mennesker. Voksne og barn. De ror med raske tak. Hvem er de? Hvor skal de? I bakgrunnen er det små åser dekket med sand. Ikke visste jeg at sand kunne være et så flott skue, spesielt i solnedgang.
Det skjer mye i venstre scenekant. Denne gang en stor cruisebåt på vei fra Aswan tilbake til Luxor. Inne ved elvebredden legger en feluccabåt fra land. Idyll. Ja, det kjennes faktisk sånn. Tenk å sitte dørgende stille, bli solbrent mens du nyter et glass vin og samtidig komme så nært innpå et lands kultur og mennesker. Perfekt.

Byliv

Inniblant slaraffenlivet på båten og besøk til historiske monumenter fikk vi også vår dose med hektisk byliv. Luxor, Edfu og Aswan. Hesteskyss, souker, fremmede lukter, fargerikt, intenst og veldig, veldig moro. For meg er et souk-besøk det samme som å lade batteriene. Merkelig, men sant. Og du, er du i Luxor, gå ikke glipp av en drink eller middag i hagen til Winter Palace. Det ærverdige hotellet hvor Agatha Christie skrev «Døden på Nilen». Aswan er byen jeg ikke ante eksisterte for noen måneder siden, men som nå er et sted som har fått et eget rom i hjertet mitt.

Besøk hos guder og faraoer

Visst hadde jeg lest om og sett bilder av Karnak- og Luxor-templene før jeg kom til Luxor. Kongenes dal, Tutankhamon, Hatshepsuts dødstempel og Memnon-kolossene var også kjent stoff. Jeg trodde derfor jeg visste hva som ventet meg, men der tok jeg feil. Det å traske rundt i historien, ikke minst i Karnak, tempelet som er dedikert til Amon – guden over alle guder, gjorde et langt sterkere inntrykk enn det jeg hadde trodd på forhånd. Det var rett ut en ganske voldsom opplevelse. 90.000 mennesker hadde sitt virke i tempelet på det meste. Det sier litt om dimensjonene. Vi fikk også med oss Edfu-tempelet og tempelet i Kom Ombo. Sistnevnte besøkte vi når lyset var på sitt vakreste, rett før solnedgang. Jeg glemmer det aldri.
Relieffer og hieroglyfer dekker vegger, tak og søyler i både templer og gravkammer. Skulle ønske jeg var egyptolog slik som Tine, vår eminente TEMA-guide, og kunne lest det mennesker for 3-4000 år siden formidlet. 
Møtet med lille Tut i Kongenes dal vil nok også være med meg lenge. Liggende i en glassmonter. Innskrumpet, sort og bitte liten. Rar følelse å stå og se på et menneske som har vært dødt i over 3000 år.
Oppsummert er det ingen overdrivelse å si at jeg fikk en overdose av historiske og monumentale inntrykk som jeg trengte tid på å fordøye Det ble nesten litt uvirkelig, men når jeg senere lurer på om jeg har drømt, så har jeg hundrevis av bevis i kameraet mitt. Det er virkelig sant – jeg har vært der!

En stor familie

Du merker fort hvilken atmosfære det er når du kommer til et nytt sted. Om det er et hjem, et hotell eller som her, en cruisebåt. Atmosfæren på «Nile Empress» kan beskrives som følger: Glimt i øyet og masse latter.  Hjelpsomhet. Musikalitet og høy underholdningsfaktor. Blomstrende kreativitet som gjorde dagene ekstra hyggelige, for det er faktisk ganske morsomt å åpne døren til lugaren og finne en håndkle-krokodille på sengen sin. For ikke å snakke om kreativiteten på kjøkkenet, så får det heller være at lavkarbo ble til høykarbo denne uken.
Besetningen, kristne og muslimer, opplevdes som en stor familie. Og vi nordboere – vi ble innlemmet i storfamilien fra første stund.

Fantastiske historiske monumenter, jøss og ja, men det er møtene med menneskene som er krydderet i mitt møte med et annet land. Det er gjennom dem jeg lærer landet og kulturen virkelig å kjenne. Derfor glemmer jeg ikke den eldre mannen i Edfu-tempelet med det uttrykksfulle ansiktet og den flotte turbanen. Heller ikke glemmer jeg mannen i den bitte lille dagligvaresjappa på hjørnet som nysgjerrig spør oss om hvem vi er og hva vi synes om landet hans. Han vil så gjerne at vi skal like det. Nubieren, Mohammed, som tar oss med på tur i den nubiske landsbyen sin. Han er stolt som en hane av folket sitt og av landsbyen sin. Det er møtene med alle barna. De som selger ett eller annet, de som tigger, eller de som bare leker i gaten. Alle med store brune øyne. Det er klemmene jeg får og hendene jeg trykker.
Jeg glemmer dem ikke.